Med åtte bit har hver kanal to hundre og femtiseks trinn fra mørkt til lyst, nok for øyet i et ferdig bilde. Seksten bit gir langt flere trinn. Forskjellen viser seg i myke overganger: en bakgrunnsbue, en skygge som tones ut, glansen i sateng. Når for få trinn dekker en overgang, brytes den opp i synlige bånd, en effekt som kalles banding eller posterisering.
Kraftige redigeringer bruker opp trinn. Å løfte skyggene i svart stoff eller gjøre en stor fargekorrigering på en JPEG med åtte bit trekker de gjenværende trinnene fra hverandre, og det oppstår bånd. RAW-filer og arbeidsfiler med seksten bit har rom for slike redigeringer. Det ferdige bildet går tilbake til åtte bit: JPEG kan ikke romme noe annet, og en PNG med seksten bit er tung og blir konvertert eller avvist av noen opplastingssystemer.
Spesifikasjoner oppgir bitdybde på to måter: per kanal eller for alle kanalene i en piksel samlet. Et vanlig RGB-bilde beskrives derfor både som åtte bit og som tjuefire bit, og trettito bit betyr som regel det samme med en alfakanal lagt til. Bitdybde sier ingenting om skarphet eller størrelse; det er ikke oppløsning. Der en overgang får bånd etter eksport, jevner en lett støy- eller dither-innstilling den ut.