Tre innstillinger styrer den, og hver har en bivirkning. En lengre lukkertid slipper inn mer lys, men gjør en modell i bevegelse eller et håndholdt kamera uskarpt; en større blenderåpning slipper inn mer lys, men gjør dybdeskarpheten tynnere; en høyere ISO gjør bildet lysere, men legger til korn som visker ut fin stoffstruktur. En telefon stiller inn alle tre selv, og det brukeren kan styre, er å trykke på produktet og flytte glidebryteren for lysstyrke.
Automatisk eksponering sikter mot et gjennomsnittlig, mellomgrått bilde, noe produktbilder sjelden er. Et hvitt plagg på hvitt papir er lysere enn gjennomsnittet, så kameraet gjør det mørkere, og det hvite blir grått; en svart veske på mørk bunn lysnes til det svarte blir koksgrått. Eksponeringskompensasjon retter dette: pluss for lyse motiver, minus for mørke. Histogrammet er kontrollen: på hvit bakgrunn ligger bakgrunnen ved høyre kant og produktets høylys like under.
Overeksponerte områder har ingen detaljer i det hele tatt: vevingen i en hvit skjorte eller nyansen i en blek rosa er borte, og redigering kan ikke hente tilbake det sensoren aldri registrerte. Skygger kan som regel løftes, mot noe mer korn, så et bilde som er litt for mørkt, er tryggere enn et som er litt for lyst. Å gjøre hele bildet lysere for å få bakgrunnen hvit brenner også ut de lyse delene av produktet; å lyse bakgrunnen separat eller frilegge produktet bevarer tonene.