JPEG ble laget for fotografier: myke toner, myke skygger, stoff og hud. Det håndterer grafikk med skarpe kanter dårlig. Bokstaver, tynne linjer og ensfargede flater får en svak krusning og utflyting langs kantene, så en størrelsestabell, en infografikk eller en logo bør heller lagres som PNG, mens fotografiene i samme annonse forblir JPEG.
Mange eksportdialoger lagrer dessuten farge med lavere oppløsning enn lysstyrke, et trinn som kalles chroma subsampling. Det gjør filen lettere og synes sjelden, unntatt der en mettet farge møter en skarp kant: en tynn rød stripe på en hvit skjorte eller fint farget brodering blir uskarp. De høyeste kvalitetsinnstillingene slår det som regel av, og det er verdt å gjøre for detaljbilder.
Endelsene .jpg og .jpeg betegner samme format. Å gi en PNG- eller HEIC-fil nytt navn med .jpg konverterer den ikke, og opplastingssystemer som leser selve filen, avviser avviket eller viser en feilmelding om filtype som ikke støttes. En ekte JPEG oppstår ved å lagre eller eksportere som JPEG i et bilderedigeringsprogram eller et konverteringsverktøy, som samtidig legger ethvert gjennomsiktig område ned på en ensfarget flate.