På kort hold kan den skarpe sonen i ett enkelt bilde være tynnere enn en ring, en klokke eller en parfymeflaske sett på skrå, og å blende ned ytterligere gjør hele bildet mykere. Stabling tar i stedet en serie: det første bildet fokuseres på den nærmeste kanten, hvert påfølgende litt lenger bak, til den bakerste kanten er skarp. Programvare beholder den skarpeste delen av hvert bilde og blander dem. Mange kameraer og noen telefonapper kan flytte fokus trinnvis automatisk.
Mellom bildene må ingenting endre seg unntatt fokus. Kameraet står på stativ, produktet røres ikke, og lyset holdes konstant, noe som utelukker et vindu en dag med drivende skyer. Når fokus endres, endres også utsnittet litt, og programvaren justerer bildene for det. De skarpe sonene i nabobilder må overlappe; der et trinn er for stort, går et mykt felt tvers over det ferdige produktet.
Stabling har sine egne feil. En skarp forkant over en uskarp bakgrunn kan etterlate en glorie langs omrisset. Glass, edelstener, kjeder som krysser seg selv og løse fibre som flyttet seg mellom bildene, forvirrer sammenslåingen og blir utsmurte eller doble. Det sammenslåtte bildet kontrolleres i full størrelse langs hver kant, fordi et dobbelt kjedeledd viser et produkt som ikke finnes. Den ensfargede bakgrunnen renses eller frilegges fortsatt i etterkant.