Flere former er i bruk: en utstillingsdukke i helfigur, en torso uten armer og bein, og byster og halsformer for halskjeder, øreringer og skjerf. Hver av dem gir et plagg skuldre, bryst og midje, og den gir hvert produkt i en kolleksjon samme form, noe modeller ikke gjør. Fargen på dukken betyr noe: en nøytral dukke som står i kontrast til plagget, holder omrisset tydelig, og mørke fløyelsbyster får gull- og sølvsmykker til å tre fram.
Som ferdig bilde deler en synlig utstillingsdukke markedsplassenes regler. Mange motemarkedsplasser utelukker den fra hovedbilder og modellvisninger, mens andre ber om bystevisninger av enkelte produkter eller anbefaler visninger på dukke for smykker. Hvordan plagget passer dukken, avgjør resultatet: et plagg som er for stort, henger og krøller seg, et som er for lite, strammer ved knappene, og nålene og klypene som tar inn stoffet bak, må ikke synes forfra.
Som kildebilde er bildet på utstillingsdukke det tradisjonelle utgangspunktet for et ghost mannequin-bilde: plagget fotograferes på dukken, halsen og innsiden av ryggen fotograferes for seg, og dukken fjernes i redigeringen. Det er også et godt utgangspunkt for et modellbilde, fordi det allerede viser plaggets form. En rett vinkel forfra, jevnt lys og en dukke som ikke synes gjennom noen åpninger i plagget, gjør begge resultatene enklere.