Oppskarping finner kanter og gjør den lyse siden lysere og den mørke siden mørkere. Redigeringsprogrammer styrer den med en mengde, en radius og en terskel. En liten radius får fram en vevstruktur eller en sømlinje; en stor radius tegner en synlig kontur rundt hele produktet. Kameraer og telefoner skjerper allerede JPEG-filene sine, så ytterligere oppskarping av et telefonbilde legges oppå det som er der, og går fort for langt.
Oppskarping hører hjemme til slutt, én gang, i den endelige størrelsen. Å forminske et bilde etter oppskarping kan få fin strikk og striper til å flimre med falske mønstre, og å forstørre det forstørrer gloriene. På hvit bakgrunn viser en overdreven kant seg som en mørk kant rundt produktet, som ser ut som en slurvete frilegging. Å se resultatet i full størrelse, én bildepiksel per skjermpiksel, avslører glorier som en forminsket forhåndsvisning skjuler.
Et uskarpt bilde forblir uskarpt. Oppskarping øker kontrasten i kantene som finnes; den kan ikke gjenskape detaljer som gikk tapt på grunn av bommet fokus eller kamerarystelse, og på mørkt stoff skjerper den mest støy. Flere markedsplasser avviser uskarpe bilder. Løsningen ligger i opptaket: et stødig underlag, mer lys, kortere lukkertid og fokus satt på forsiden av produktet.